Bevaring og utvikling av urbane grøntområder for folkehelsa

Forfattere

2026:

Katinka Horgen Evensen, NMBU, Emma C.A. Nordbø, NMBU, Roberta Cucca, NMBU og Kine Halvorsen Thorén, prof. Emerita, NMBU

1 Problem og formål

Nedbygging av helsefremmende urbane grøntområder

Det pågår en betydelig nedbygging av urbane grøntområder i Norge (Oslo kommune, 2021; Ohlsson et al., 2025; Tiltakskatalogen: Overordnet grønnstrukturplanlegging), til tross for deres dokumenterte betydning for helse og livskvalitet (WHO, 2017a). Dette står i kontrast til at integrering av natur- og grøntområder for å fremme befolkningens helse lenge har vært en del av norsk byplanlegging (Jørgensen & Thorén, 2012). COVID-19-pandemien synliggjorde urbane grøntområdenes betydning ytterligere, både gjennom økt oppmerksomhet og endret bruk av grøntområder i nærmiljøet (WHO, 2020; Venter et al., 2021). Dette understreker behovet for å bevare og utvikle urbane grøntområder.

Tilgang til urbane grøntområder med kvalitet

Studier fra Norden viser samtidig at tilgangen til grøntområder er ulikt fordelt mellom sosiodemografiske grupper (Aamodt et al., 2023; Gonzales-Inca et al., 2022; Lõhmus et al., 2021). Fysisk nærhet gir heller ikke nødvendigvis bedre helse dersom områdene ikke oppleves som tilgjengelige, trygge og attraktive. Bruken påvirkes blant annet av opplevd tilgang, opplevd trygghet, kvalitet og skjøtsel (Lachowyck & Jones, 2013). For å oppnå helsegevinst er det derfor avgjørende å forstå hvordan ulike grøntområder oppleves og brukes (Nordh et al., 2025).

Manglende kobling mellom kunnskap og planlegging

En helsekonsekvensutredning fra et utvalg av de største europeiske byene viste at 2,3 % av årlige dødsfall kunne vært unngått dersom Verdens helseorganisasjons anbefaling om tilgang til et grøntområde innen 300 meter fra boligen hadde blitt fulgt (Barboza et al., 2021). Til tross for økende kunnskap om natur- og grøntområders betydning for helse, får dette ofte begrenset gjennomslag i planleggingen (Pinto, 2025). Dette tyder på en svak kobling mellom forskning, planlegging og politikkutforming (Van Den Bosch & Nieuwenhuijsen, 2017).

Bevaring og utvikling av urbane grøntområder som del av folkehelsearbeidet

Som følge av pågående naturtap (IPBES, 2019) blir arbeidet med å verdsette urbane økosystemers betydning for helse stadig viktigere. Internasjonale rammeverk understreker også koblingen mellom urbane grøntområder og folkehelse: FNs New Urban Agenda framhever betydningen av rettferdig tilgang til urbane grøntområder (FN, 2016), og EUs strategi for biologisk mangfold fram mot 2030 kobler bevaring og styrking av biologisk mangfold i byområder til folkehelsearbeidet (Europakommisjonen, 2020). Også folkehelseloven definerer folkehelsearbeid som samfunnets innsats for å påvirke faktorer som fremmer helse og livskvalitet (Folkehelseloven, 2026, § 3 b). Hensynet til folkehelse tillegges likevel ofte begrenset vekt i norsk planlegging (Holth, 2018; Steinnes et al., 2026), og det er påpekt mangelfull koordinering i bruken av helseindikatorer i planlegging av nærmiljø i norske kommuner. Dette synliggjør et potensial for å koble kartlegging av urbane helseindikatorer tettere til tilgang til grøntområder og til grøntområdenes kvaliteter (Fongar & Thorén, 2022).

Formålet med dette tiltaket er å

1. styrke kunnskapen blant aktører i kommuner og fylkeskommuner, utbyggere og foreninger om den helsemessige betydningen av bruk og opplevelse av natur- og grøntområder, og
2. vise hvordan denne kunnskapen kan anvendes for å bevare og utvikle grøntområder med kvalitet som bidrar til bærekraftige urbane miljøer.

Vi trekker fram eksempler på konkrete tiltak, blant annet prosjekter for urbane, helsefremmende grøntområder, planleggingsverktøy og strategier for å forvalte urbane grøntområder med kvalitet som kan fremme helse.

2 Beskrivelse av tiltaket

Et mangfold av helsefremmende urbane natur- og grøntområder

Grøntområder kan legge til rette for fysisk og sosial aktivitet, og gi sanseopplevelser og læring for bybefolkningen. Dette kan igjen ha betydning for helse og livskvalitet (Bratman et al., 2019; Remme et al., 2021). Forskning på naturens helsefremmende virkninger undersøker hvordan ulike typer grøntområder påvirker helse.

Urbane grøntområder med potensiell positiv betydning for helse omfatter et bredt spekter: fra naturpregede områder, som marka og sjøområder i tilknytning til byer og tettsteder, til opparbeidede grøntområder, som offentlige parker, gravplasser, skolegårder og lekeplasser i nærmiljøet. Mellom disse finner vi gater med gatetrær, parkgater med busker og bed, vegetasjon i private hager og fellesarealer i boligområder, samt restarealer med grønt preg som også kan bidra til å gjøre byrommet grønnere (WHO, 2017).

Her anvender vi Miljødirektoratets inndeling av områdetyper innen grønnstrukturen (Miljødirektoratet, 2014, s. 6) for å definere urbane grøntområder (se tiltakene Overordnet grønnstrukturplanlegging og Grønnstruktur i detaljplanlegging).

Eksponering for naturmiljø: type, varighet og involvering

I forskning på sammenhenger mellom natur og helse defineres både type miljø eller naturelement og eksponeringen for det, inkludert mengde, varighet, opplevelse og grad av involvering. Eksponeringen kan variere fra passiv kontakt, som utsikt, til aktiv bruk og deltakelse, som hagearbeid. Videre undersøkes hvordan slik eksponering kan påvirke helse, blant annet gjennom avkobling, fysisk aktivitet og læring (Bratman et al., 2019). Figur 1 og 2 viser eksempler på grøntområder som gir ulike former for eksponering.

Verktøy for planlegging og vurdering av helsefremmende urbane grøntområder

Kommuner har tilgang til flere verktøy for å kartlegge urbane grøntområder, blant annet naturkartlegging (Miljødirektoratet, u.å.), Naturbase: natur og miljø på kart (Miljødirektoratet, u.å.b), behovskartlegging og planverktøy (for eksempel Oslo kommune, 2025) og monitoreringsverktøy for naturbaserte løsninger i by (Barton et al., 2025a). Det er imidlertid mindre klart i hvilken grad slike verktøy vurderer grøntområdenes betydning for helse.

Noen verktøy vurderer natur- og grøntområders potensial for bruk, aktiviteter og opplevelser, og belyser dermed indirekte betydningen for befolkningens helse. Et eksempel er Miljødirektoratets veileder for kartlegging og verdsetting av friluftsområder (Miljødirektoratet, 2014, revidert 2026), som gir kommunene oversikt over områder med potensial for friluftsliv og hvordan disse brukes og verdsettes. Veilederen er evaluert av Norsk institutt for naturforskning (NINA) (Barton et al., 2025b).

En begrensning ved verktøyet er at begrepet friluftsliv kan være for snevert til å fange opp alle relevante miljøer og aktivitetsmuligheter. Hverdagslandskapet, altså miljøene som brukes i dagliglivet, omfattes i liten grad. Som vist i kapittel 6 kan grøntområder omkring boligen og i nærmiljøet ha stor betydning for helse.

Kartverkets veileder for kartlegging av tilgjengelighet i friluftsområder (Kartverket, 2021) er også relevant for folkehelseplanlegging. Også her kan det imidlertid stilles spørsmål ved om definisjonen av naturopplevelse er vid nok til å omfatte natur- og grøntområder i folks umiddelbare nærmiljø.

To anbefalte verktøy

Kunnskap om sammenhengen mellom tilgang til naturområder og helse må integreres i alle deler av planleggingen. Håndboken NORDGREEN: Smart Planning for Healthy and Green Nordic Cities (Aguiar Borges et al., 2024) gir forslag til hvordan man kan lykkes med grønn og helsefremmende planlegging. Nedenfor trekker vi fram to kunnskapsbaserte verktøy som er beskrevet i håndboken, og som kan bidra til kartlegging av opplevelseskvaliteter ved grøntområder som kan være avgjørende for at de skal gi en helsemessig gevinst. Verktøyene retter fokus mot hverdagslandskapet og områder der folk bor og oppholder seg.

1. «3-30-300 - regelen» – et overordnet strategi- og planleggingsverktøy for grøntområder i urbane miljø

 En tommelfingerregel

«3-30-300-regelen» er utviklet som en tommelfingerregel for planlegging av grøntområder i urbane miljøer. Regelen bygger på empirisk forskning om sammenhenger mellom synlighet, tilstedeværelse, tilgang til og nærhet til trær og grøntområder og helse. Den omfatter tre målbare dimensjoner ved opplevelsen av grøntområder: å kunne se natur fra der en bor og arbeider, å leve i kontakt med natur og å ha tilgang til naturområder for rekreasjon (Konijnendijk, 2023).

Anvendelse

I Norge er det et mål at befolkningen skal ha trygg tilgang til nærturterreng innen 500 meter fra bolig (Miljødirektoratet, u.å.c). Et nyere eksempel på operasjonalisering av tilgjengelighet og nærhet til grøntområder er NINAs prosjekt Trekroner, der «3-30-300-regelen» (Konijnendijk, 2023) ble brukt til å kartlegge synlighet av og tilgang til trær i byggesonen i Bodø, Bærum, Kristiansand og Oslo (Barton et al., 2024).

Resultatene viste at Oslo var den eneste byen som var nær ved å oppfylle kriteriene for både synlige trær fra bolig og tilstrekkelig trekronedekke, mens Bærum hadde best tilgang til grøntområder. Verktøyet gir kommunene kunnskap om hvordan trær er fordelt, og om hvor grønne ulike områder oppleves. Kartleggingen kan gjennomføres med data og metoder kommunene allerede disponerer, og kan også brukes til å beregne bytrærnes bidrag til økosystemtjenester, blant annet ved hjelp av verktøyet i-Tree.

2. Opplevde sanselige dimensjoner – et verktøy for evaluering opplevelseskvaliteter i urbane grøntområder

Et verktøy som fanger opp ulike brukerbehov

Basert på empirisk forskning om opplevd landskaps- og parkestetikk fra 1980-tallet og fram til i dag har en forskningsgruppe ved Sveriges lantbruksuniversitet utviklet en modell som fanger opp sentrale opplevelseskvaliteter og dekker ulike brukerbehov ved besøk i grøntområder. Et miljø kan vurderes langs fire dimensjoner: fra variert til enhetlig, fra et miljø preget av kultur og bygde kvaliteter til et naturpreget miljø, fra sosialt til fredfylt, og fra åpent til skjermet (Stoltz & Grahn, 2021; se figur 3). Modellen kan brukes som et verktøy for kartlegging av opplevelseskvaliteter i eksisterende grøntområder, eller i planlegging og utforming av nye grøntområder. Modellen ble anvendt i en studie av folks favorittsteder i grøntområder, og det ble da vist at den kunne fange opp opplevde kvaliteter ved miljøet som ikke kunne måles gjennom objektive kartdata (Stoltz et al., 2024).

3 Supplerende tiltak

Det finnes mange aktuelle tiltak for å styrke helseperspektivet i grønnstrukturplanleggingen. Innen forvaltningen av grøntområder arbeides det blant annet med innbyggerinvolvering i skjøtsel, noe som kan styrke stedstilhørighet og virke positivt på trivsel og livskvalitet. I England har det over tid vært arbeidet med place keeping (Dempsey & Burton, 2012), som innebærer langsiktig forvaltning av grøntområder med aktiv involvering av lokalbefolkningen. Brukerorientert styring og strategisk skjøtsel av offentlige grøntområder er også temaer ved Sveriges lantbruksuniversitet (se for eksempel Jansson et al., 2020). Eksempler på prosjekter med innbyggerinvolvering i utvikling av grøntområder i Oslo kommune er Oslotrær, Tredugnaden og urbane dyrkingsprosjekter i offentlige parker, som Parkens grøde. Se også Verdens helseorganisasjons rapport om grønne intervensjoner for bedre helse (WHO, 2017b).

4 Hvor er tiltaket egnet

Kartlegging av eksisterende grønnstruktur, vurdering av kvalitet og egnethet for brukergruppene er, som vi har sett, viktig for å avgjøre hvilke deler av grønnstrukturen som bør bevares, hva som kan videreutvikles, og eventuelt hva slags ny grønnstruktur som bør etableres og hvor i et område. Dette tiltaket er derfor relevant og egnet i alle urbane områder og tettsteder. En overordnet grønnstrukturplan med dynamiske oppdateringer kommer her til nytte (se Tiltak om overordnet grønnstrukturplanlegging). Miljørettferdighet, som omhandler fordeling av miljømessige risikoer og goder (Bullard, 2018), er sentralt i vurderingen av hvor tiltak bør prioriteres. Grønne tiltak bør sees i sammenheng med oversikt over andre miljø- og risikofaktorer, samt sosiale- og helseutfordringer i de aktuelle områdene (se Helsedirektoratets folkehelseprofiler og oppvekstprofiler). I møte med klimaendringer trekkes betydningen av naturbaserte løsninger i urbane utviklingsprosjekter fram. Naturbaserte løsninger (NBL) kan være tiltak basert på naturens egne prosesser for å løse klimautfordringer, slik som integrering av mer vegetasjon og trær i byer som del av overvannshåndtering. Å forstå betydningen av NBL også for helse kan bidra til å gi urbane grøntområder en viktig plass i planlegging og forvaltning av NBL (Van den Bosch & Sang, 2017).

5 Faktisk bruk av tiltaket

Helseperspektivet har inngått i byplanleggingen i Norge siden 1800-tallet (Ridderstrøm, 2017). Fra begynnelsen av 1900-tallet ble det også lagt vekt på de grønne områdenes helsemessige betydning i planene. Historiske eksempler på dette er «folkeparker» og integrering av urban grønnstruktur i byplanleggingen, som i «hagebyer» og ikke minst i Oslos første generalplan, Fra Christiania til Stor-Oslo, fra 1929 (Jørgensen & Thorén, 2012).

Nedenfor trekker vi fram et nyere eksempel på et byutviklingsprosjekt med en tydelig helseargumentasjon gjennom hele prosjektet, der prosessen fra planlegging til design er dokumentert. I tillegg viser vi eksempler på arbeid med å tilrettelegge for naturbaserte lekemiljøer for barn i urbane områder, og for urban naturopplevelse for eldre og personer med funksjonsnedsettelse.

Overordnet områdeutvikling med fokus på bevaring og utvikling av grøntområder

Planleggings- og designfasen i transformasjonen av Hamnesvika i Stavanger ble dokumentert i prosjektet NORDGREEN. Her brukte kommunen aktivt metodikk for å bevare og utvikle grøntområder med kvalitet i det nye boområdet. Kommunen anvendte «3-30-300-regelen» (kap. 2; Konijnendijk, 2023) som en overordnet strategi og et planleggingsverktøy for grøntområder i urbane miljøer, og 4 soner for naturkontakt (Bengtsson et al., 2024, 2026) i planleggingsfasen for boligområdet. Verktøyet 4 soner for naturkontakt kan brukes for å synliggjøre ulike former for naturkontakt det kan planlegges og utformes for. Visualiseringer som i figur 4 og 5, gjengitt fra mulighetsstudien, er eksempler på hvordan det kan kommuniseres hvilke arealer som er viktige å avsette og videreutvikle til grøntområder for å gi kvalitet til både nye og eksisterende boligområder i en transformasjonsprosess.

Utvikling av urbane grøntområder for barn og eldre

Naturbasert lekemiljø

Norske barn tilbringer mindre tid i fri lek ute i naturen og i grøntområder enn tidligere (Skår et al., 2014). Organiserte aktiviteter for barn i natur og grøntområder er derfor blitt viktige for at barn skal få erfaring med friluftsliv (Broch et al., 2022), og tilrettelegging for slik aktivitet i nærmiljøet er avgjørende. I Sverige er det dokumentert erfaringer med utvikling av naturbaserte lekemiljøer for barn, blant annet gjennom prosjektet Hållbara lekmiljöer i staden og EU-prosjektet REGREEN Nature-based Solutions. Det er utarbeidet en veileder for å planlegge og utforme naturbaserte lekelandskap (Beckman et al., 2022; Lekotoper), og utviklet et helhetlig rammeverk for å utvikle multifunksjonelle lekelandskap der naturbaserte løsninger og økosystemfunksjoner også ivaretas (Hedblom et al., 2024). Se også Norske landskapsarkitekters forenings eksempelsamling om naturbaserte lekeplasser i Norge fra 2026. Her presenteres ti prosjekter som viser hvordan naturelementer kan få en mer sentral plass i barns urbane lekemiljøer. Se kapittel 6 for studier om betydningen av naturmiljøer for barns lek og læring.

Tilrettelegging av grønne nærmiljø for eldre og personer med funksjonsnedsettelse

Håndbøker for aldersvennlige nærmiljøer fra Norges arkitekters landsforbund (NAL) og Kommunesektorens organisasjon (KS) viser hvordan kommunene kan arbeide med tilrettelegging for aktivitet i nærmiljøet for eldre, og vektlegger betydningen av universell utforming i grøntområder. Kartverket arbeider med et kartleggingsprosjekt der målet er å få på plass en nasjonal, standardisert metode for registrering av tilgjengelighet i tettsteder og friluftsområder. Se Veileder - Kartlegging av tilgjengelighet i uteområder (Kartverket, 2021), der relevante aspekter ved universell utforming av turstier og friluftsanlegg er spesifisert. Oslofjordens Friluftsråd har arbeidet aktivt med å gjøre friluftsområder langs kysten i Asker kommune godt tilgjengelige for alle, blant annet gjennom tiltak for å bedre universelt tilrettelagte turveier, baderamper og toalettløsninger.

Videre viser forskning at grønne uteområder på sykehjem har betydning for aktivering og livskvalitet for beboerne. Tilgang til og tilrettelegging for naturopplevelser er derfor en viktig del av miljøbehandlingsarbeidet på sykehjem (Johansen & Gonzalez, 2018).

6 Virkninger på miljø og mennesker

Urbane grøntområder kan bidra med et bredt spekter av miljøeffekter i byområder. I denne tiltaksbeskrivelsen er vi opptatt av hvordan grøntområder påvirker opplevelsen og bruken av urbane miljøer på måter som kan ha betydning for folkehelsen. To temaer innen forskningen på sammenhenger mellom natur og helse utpeker seg som særlig relevante for tiltak innen fysisk planlegging: 1) empirisk forskning som undersøker sammenhengen mellom eksponering for ulike naturmiljøer og betydning for helse, og 2) forskning på miljørettferdighet, som handler om rettferdig tilgang til natur og grøntområder.

Eksponering for ulike typer naturmiljø og betydning for helse

Mekanismer som kan forklare virkninger av urbane grøntområder

Forskningslitteraturen om urbane grøntområders betydning for helse er svært rikholdig, og det er gjennomført mange systematiske kunnskapsoppsummeringer (Browning et al., 2022; Wang et al., 2025; om trær spesielt: Wolff et al., 2020). Her presenterer vi en mye brukt inndeling av hvordan naturmiljøer kan påvirke helse (Hartig et al., 2014; Markevych et al., 2017; Marselle et al., 2021). Mekanismene beskriver hvordan naturmiljøer kan redusere eller forårsake skade fra miljøpåvirkninger, restituere kapasitet og bygge kapasitet (se figur 6). Vi viser eksempler på studier av disse mekanismene, fortrinnsvis gjennomført i Norden.

Redusere eller forårsake skade

Denne kategorien studier undersøker hvordan vegetasjon påvirker fysisk miljøkvalitet i urbane områder, og hvilken betydning dette kan ha for helse. Forskningen viser at grøntområder kan bidra til et mer helsefremmende bymiljø, blant annet gjennom bedre luftkvalitet og redusert oppheting, men også ha negative helseeffekter, for eksempel for personer med pollenallergi.

Nedenfor følger eksempler på miljøeffekter av urbane grøntområder som kan ha betydning for helse:

• Trær kan bidra til å redusere oppheting i urbane miljøer, også vist under norske klimatiske forhold (Venter et al., 2020).
• Vegetasjon kan ta opp partikler fra luftforurensning og dermed forbedre luftkvaliteten. Samtidig kan tett trekronedekke i trange urbane byrom bidra til å holde forurensning inne i bymiljøet og dermed skape negative helseforhold (Kumar et al., 2019).
• Trafikkstøy i boligområder kan ha betydning for risikoen for hjerte- og karsykdommer Aasvang & Krogh, 2026), og det diskuteres hvordan bruk av vegetasjon langs vei og i byrom kan påvirke faktisk og/eller opplevd trafikkstøy (Gidlöf-Gunnarsson & Ohrström, 2010); Van Renterghem, 2019).
• Eksponering for vegetasjon og jord kan ha positiv innvirkning på utviklingen av barns immunforsvar (Roslund et al., 2021), men eksponering for enkelte planter kan også føre til fysiske og psykiske helseutfordringer knyttet til allergi (Legg & Kabisch, 2024).
• Dyreliv i urbane grøntområder kan virke både positivt og negativt på velvære og trivsel i byer og tettsteder (Methorst et el., 2020). Se også det europeiske prosjektet One Health som skal overvåke smittestoffer i miljø og hos dyr, relevant for planlegging av urbane grøntområder.

Forskningen viser hvor avgjørende plassering, utforming og design av urbane grøntområder er for å kunne utnytte vegetasjonens potensielt helsefremmende egenskaper, se for eksempel diskusjonen hos Kumar et al. (2019).

Gjenoppbygge (restituere) kapasitet

I urbane miljøer preget av støy, mange visuelle stimuli og et hverdagsliv i høyt tempo er det behov for mental avkobling (Roe & McCay, 2021). Studier har undersøkt hvordan opplevelse og bruk av urbane grøntområder kan legge til rette for avkobling og hvile, og på den måten bidra til en restitusjonsprosess som igjen har betydning for helse.

Epidemiologiske studier finner sammenhenger mellom eksponering for natur og grøntområder og bedre mental helse i befolkningen, men det er uklart hvilke typer grøntområder og hvilken grad av eksponering som er mest gunstig (se for eksempel White et al., 2021; litteraturgjennomgang: Beute et al., 2023). En studie fra Oslo viste at personer som bodde i områder med høy grad av vegetasjonsdekke, rapporterte færre mentale lidelser. Samtidig rapporterte kvinner mer muskel- og skjelettplager jo mer grøntareal de hadde i boområdet sitt (Ihlebæk et al., 2018). Slike funn er vanskelige å forklare, og tverrsnittsstudier som dette gir ikke sikre svar på årsakssammenhenger. Positive funn av sammenheng mellom eksponering for natur og grøntområder og bedre mental helse er ofte forklart med at naturopplevelser kan gi velvære og positiv affekt, eller redusere stress og negativ affekt.

Videre finnes det studier som forsøker å forstå hvilke typer miljøer, inkludert naturmiljøer, folk foretrekker for mental avkobling (Hartig og Staats, 2006), samt studier av favorittsteder og egnede miljøer for affektregulering (Korpela et al., 2020). Naturomgivelser som sted for ettertanke og refleksjon, og for regulering av følelser, er sentrale temaer i forskningen om sammenhengen mellom naturomgivelser og mental helse. Det er også gjennomført eksperimentelle studier som har forsøkt å forstå hvordan små grøntområder kan planlegges og utformes for å fremme mental avkobling eller ha en restituerende virkning i et ellers urbant miljø (Tyrväinen et al., 2014; Malden et al., 2025). Nordh og medarbeidere (2009) fant for eksempel at gress gav høyere potensial for restitusjon enn hardt dekke i små urbane parker.

Bygge kapasitet

Denne kategorien studier omhandler hvordan urbane grøntområder kan fungere som arenaer for helsefremmende aktiviteter som fysisk aktivitet, sosial kontakt, læring og mestring. Slike studier undersøker hvilke helserelaterte opplevelser og former for atferd miljøet legger til rette for, snarere enn den direkte effekten av miljøet på helse.

Fysisk aktivitet og sosial kontakt

Selvrapportert fysisk aktivitetsnivå har vist en svak positiv sammenheng med mengden grøntområder i nærområdet der folk bor (litteraturgjennomganger: Fong et al., 2018; Kondo et al., 2018). Studier har også vist en positiv sammenheng mellom barns tilgang til natur og deres fysiske aktivitet (litteraturgjennomgang: Fyfe-Johnson et al., 2021). Natur og grøntområder inviterer til mange handlingsmuligheter (affordances), som klatring, hopping og utforsking (Bjørgen, 2016), noe som kan være med på å forklare hvorfor disse miljøene kan støtte variert lek og aktivitet for barn.

Sosial kontakt trekkes også fram som en av mekanismene som kan forklare positive sammenhenger mellom natureksponering og helse (Jennings & Bamkole, 2019). En norsk studie viser hvordan sosial kontakt kan være en viktig helsefremmende faktor ved bruk av grøntområder (Nordbø & Nordh, 2025). I Nederland er rapportert ensomhet og mangel på opplevd sosial støtte vist å være assosiert med mindre tilgang til grøntområder (Maas et al., 2009). Tilsvarende viste en studie av barn og unge på Island at de som var mer ute, også var mer sosiale og rapporterte bedre fysisk og mental helse (Thorsteinsson et al., 2023). En studie fra Sverige avdekket betydningen av urbane grøntområder som arenaer for integrering gjennom sosial aktivitet (Ebakidze et al., 2025). Det er også vist at bruk av parker og grøntområder som arenaer for felles aktivitet, for eksempel dyrking, kan ha betydning for blant annet sosialt samhold (Audate et al., 2019).

Læring, mestring og utvikling

Naturmiljøer kan være egnede arenaer for læring, mestring og utvikling av nye ferdigheter, noe som igjen har betydning for helse og livskvalitet. Studier har vist at naturmiljøer gir mulighet for risikolek, noe som er viktig for motorisk utvikling og mestring (Sandseter, 2009). Naturmiljøer inneholder ofte løse naturmaterialer som sand, stein og pinner, som kan gi mange handlingsmuligheter (affordances) og stimulere til lek (Mozaffar, 2020). Naturmiljøer kan også fremme barns utvikling ved å vekke nysgjerrighet og gi mulighet for utforsking (Gurholt & Sanderud, 2016).

Studier av norske barn i skolealder har vist at utelek og uteundervisning styrker barns kognitive utvikling og læring (Ulset et al., 2023; Fiskum & Jacobsen, 2012, 2013). En nasjonal studie av skolegårder i Norge fant en positiv sammenheng mellom mengden grønnstruktur i skolens uteområder og skoleprestasjoner (Ulset et al., 2026). Erfaringer med å være ute i naturen som barn har vist seg å ha betydning for tilknytning til naturen i voksen alder og for engasjement i bevaring av naturverdier (Chawla, 2021).

Rettferdig tilgang til natur og grøntområder

Gjennomgangen av studiene ovenfor viser at tilgang til naturomgivelser kan gi en rekke helsefordeler. Miljørettferdighet handler om spørsmål knyttet til rettferdig fordeling av miljømessige risikoer og goder (Bullard, 2018). Miljørettferdighet relaterer seg til folkehelsemålet om å utjevne sosial ulikhet (Meld. St. 15 (2022)). Forskning som undersøker sosiodemografiske og kulturelle forskjeller i preferanser og holdninger til bruk av ulike naturmiljøer for rekreasjon, er derfor også en del av forskningsfeltet miljørettferdighet.

En sentral studie fra Storbritannia fra 2008 fant at befolkningen med høyest sosioøkonomisk status hadde bedre tilgang til grøntområder og bedre helse. Studien viste også at befolkningen med lavere sosioøkonomisk status ville ha større helsegevinst av bedre tilgang til grøntområder (Mitchell & Popham, 2008), noe som også kommer fram i en litteraturgjennomgang fra 2021 (Rigolon et al., 2021). Slike studier viser betydningen av å fordele tilgang til naturgoder som et folkehelsetiltak.

Også i Norden (Aamodt et al., 2023) og i Oslo er tilgangen til grøntområder ulikt fordelt mellom bydeler og ulike sosiodemografiske grupper (Suarez et al., 2020; Frøislie, 2022), og områder med lavere sosioøkonomisk status er utsatt for større helserisiko, som luftforurensning og hete, som følge av færre grøntområder (Venter et al., 2023).

Strategiske grønne intervensjoner er gjennomført for å bedre helsen i flere levekårsutsatte områder som svar på miljøurettferdighet. Studier har imidlertid vist at slike grønne intervensjoner kan sette i gang gentrifiseringsprosesser og dermed få negative konsekvenser for befolkningsgruppene de var ment å gagne (Cucca et al., 2023). Dette omtales som grønn gentrifisering. Et nyere europeisk prosjekt, RehousIn, viser at dette også skjer i Oslo, særlig i bydeler som allerede er sårbare for gentrifisering. Slike grønne intervensjoner kan akselerere eller forsterke gentrifiseringsprosesser og bidra til fortrengning av mer sårbare befolkningsgrupper - paradoksalt nok de samme gruppene som i størst grad har behov for slike tiltak og de helsegevinstene de kan gi (Marci?czak et al., 2025).

Preferanser og holdninger til bruk av ulike naturmiljøer

Den helsemessige verdien av en park eller et grøntområde avhenger av om området faktisk blir brukt. For å ivareta rettferdig tilgang til naturgoder trengs det derfor kunnskap om ulike gruppers preferanser og holdninger til bruk av ulike typer naturmiljøer. Bruken av parker og urbane grønt- og skogsområder til rekreasjon kan for eksempel avhenge av om områdene oppleves som trygge å ferdes i eller ikke (Juul & Nordbø, 2024; Skår, 2010), og av hvordan det er lagt til rette for opplevd trygghet, for eksempel gjennom belysning (Rahm et al., 2021). En studie fra Sverige viste en positiv sammenheng mellom opplevd tilgang til og trygghet i grøntområdene der folk bodde, og hvor godt de trivdes i nabolaget sitt (Nordh et al., 2024).

Menn, kvinner og ulike aldersgrupper kan verdsette og bruke grøntområder på ulike måter (Colley et al., 2022; Sang et al., 2016). Det er også undersøkt om estetiske preferanser for utforming av grøntområder påvirkes av kulturbakgrunn. Buijs et al. (2009) fant for eksempel at personer med minoritetsbakgrunn i Nederland oftere foretrakk en funksjonell og kultivert natur, som opparbeidede og skjøttede parker, enn personer i majoritetsbefolkningen. Ulike estetiske preferanser i utformingen av grøntområder handler ofte om graden av naturmangfold eller om man foretrekker en vill framfor en skjøttet naturestetikk (Colley & Craig, 2019; Cameron et al., 2020). En annen faktor det er viktig å være oppmerksom på ved utforming av grøntanlegg, er at estetiske preferanser kan variere mellom eksperter, for eksempel innen design eller plantekunnskap, og brukere. Dette kan forklares av ulike sosialt betingede trender eller av kunnskap om plantenes funksjon (Breitschopf & Bråthen, 2023).

Få studier fra Norge har undersøkt sammenhengen mellom kulturbakgrunn, preferanser og bruk av ulike urbane grøntområder. Figari et al. (2009) og Skår (2018) fant at brukere av grøntområder med minoritetsbakgrunn, som de intervjuet, i større grad ga uttrykk for at de foretrakk urbane grøntområder framfor urbane skogsområder eller marka. I en representativ norsk spørreundersøkelse fant Suarez et al. (2020) ingen forskjeller mellom personer med og uten minoritetsbakgrunn når det gjaldt preferanser for ulike naturmiljøer for rekreasjon. Lorentzen og Viken (2022) intervjuet kvinner med minoritetsbakgrunn i Norge om deres bruk av naturmiljøer for rekreasjon. De fant variasjon i preferanser for ulike naturmiljøer (nærnatur/oppsøke andre naturmiljø), og variasjon i foretrukne aktiviteter (aktiv/passiv bruk av naturmiljø). Dette understreker viktigheten av å operere med en vid definisjon av bruk og opplevelse av natur ved tilrettelegging for rekreasjon i grøntområder.

7 Andre virkninger

Tiltak for å bevare og utvikle grøntområder i urbane områder er viktige for biologisk mangfold (Europakommisjonen, 2020) og klimarobust utvikling (Almalla & Marino, 2025). Gjennom verdsetting av naturmiljø får en fram hva virkningen av bevaring og utvikling av grøntområder kan ha. Norsk institutt for naturforskning (NINA) sitt prosjekt Verdiutredningen gir en innføring i arbeidet med verdsetting av natur.

8 Kostnader

Det er behov for mer dokumentasjon av den økonomiske betydningen av tilgang til grøntområder for befolkningens helse. I en tid preget av sterk urbanisering, er økonomisk verdsetting av urbane grøntområder for helse et sentralt virkemiddel for å bevare og utvikle urban natur- og grøntområder (WHO, 2023).

9 Formelt ansvar

Nasjonale myndigheter, fylkeskommunen og kommunen har et formelt ansvar for bevaring og utvikling av urbane grøntområder med betydning for folkehelsen.

Nasjonale myndigheter fastsetter de overordnede rammene. Folkehelseloven krever at helsehensyn integreres i all kommunal og regional planlegging etter plan- og bygningsloven. Regjeringen legger dessuten hvert fjerde år fram nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging. I perioden 2023-2027 forventes det blant annet at kommunene bruker planlegging aktivt for å sikre lik tilgang til grøntområder og parker (Regjeringen, 2023).

Fylkeskommunen har ansvar for regional planlegging og strategisk arbeid for å ivareta natur- og grøntområder på tvers av kommunegrenser, samt for veiledning og rådgivning som styrker planfaglig kompetanse.

Kommunen har ansvar for å sikre natur- og grøntområder gjennom kommuneplanens samfunnsdel og arealdel, reguleringsplaner og byggesaksbehandling.

10 Utfordringer og muligheter

Dette tiltaket peker på flere utfordringer og muligheter i arbeidet med å bevare og utvikle urbane grøntområder med betydning for folkehelsen.

Utfordringer er blant annet at det finnes mye kunnskap om naturens helsemessige betydning, men at denne i liten grad er omsatt til praktisk bruk i kommunene (Sunding et al., 2024). I tillegg mangler det metodikk for å verdsette naturens helsemessige betydning i planleggingen (Nordh et al., 2024). Arbeidet preges også av manglende tverrfaglighet og silotenkning fra nasjonalt til lokalt nivå (Fongar & Thorén, 2022). Videre er folkehelsekoordinatorer i kommunene i for liten grad involvert i planleggingen (Steinnes et al., 2026).

Mulighetene omfatter blant annet økt bruk av helsekonsekvensutredninger i planlegging og beslutningsprosesser (Steinnes et al., 2026), utvikling av tydelige nasjonale mål og indikatorer for å følge utviklingen over tid (Fongar & Thorén, 2022), og inkludering av informasjon om tilgang til, opplevelse av og bruk av grøntområder i kommunenes folkehelseprofiler. Det er også en mulighet å styrke formidlingen av kunnskap om naturens helsemessige betydning i både grunnutdanning og videreutdanning for planleggere.

11 Referanser

Aamodt, G., Nordh, H., & Nordbø, E. C. (2023). Relationships between socio-demographic/socio-economic characteristics and neighborhood green space in four Nordic municipalities-results from NORDGREEN. Urban Forestry & Urban Greening, 82, 127894.

Aasvang, G. M.  & Krogh,N. H. (2026). Miljøstøy og helse i Norge. Folkehelserapporten. Folkehelseinstituttet.

Aguiar Borges, L., Rohrer, L., & Nilsson, K. (2024). Green and healthy Nordic cities: How to plan, design, and manage health-promoting urban green space. Nordregio.

Almalla, R., & Marino, M. D. (2025). Green Infrastructure’s Potential Effects on Climate Change Adaptation in Cold?Climate Countries: A Critical Literature Review. Sustainable Development, 33(6), 8110-8131.

Acinar, A., & Cankurt, M. (2017). How are characteristics of urban green space related to levels of physical activity: Examining the links. Indoor and built environment, 26(8), 1091-1101.

Audate, P. P., Fernandez, M. A., Cloutier, G. & Lebel, A. (2019). Scoping review of the impacts of urban agriculture on the determinants of health. BMC Public Health, 19, Art. 672. https://doi.org/10.1186/s12889-019-6885-z

Barboza, E. P., Cirach, M., Khomenko, S., Iungman, T., Mueller, N., Barrera-Gómez, J., … & Nieuwenhuijsen, M. (2021). Green space and mortality in European cities: a health impact assessment study. The Lancet Planetary Health, 5(10), e718-e730.

Barton, D.N., A’Campo, W.A.J., Immerzeel, B., Östberg, J. & Often, A. (2024). Kartlegging og verdisetting av bytrærs betydning for økosystemtjenester i Bodø, Bærum, Kristiansand og Oslo. NINA Rapport 2391. Norsk institutt for naturforskning.

Barton, D.N., Woodville, P., Cimburova, Z., A'Campo, W., Korkou, M., Immerzeel, B. & Nawrath, M. (2025a). Tools for citywide blue-green performance targeting and labelling of urban regreening measures. NINA Report 2620. Norwegian Institute for Nature Research.

Barton, D.N., Clappe, S., Gundersen, V., Hansen, J.E., Korkou, M., Rød, J.K. & Venter, Z.S. (2025b). Metodeutvikling for kartlegging og verdsetting av friluftslivsområder (NINA Rapport 2539). Norsk institutt for naturforskning.

Beckman, M., Simonsson, E. & Eriksson, E. (2022). Lekotoper. Urbio

Bengtson, A., Åshage, A., Andersson, M., Dybkjær, E. & Grahn, P. (2024). Improving green space design based on health design theory and environmental psychology. I (Red.) L. Aguiar Borges, L. Rohrer, K. Nilsson, Green and healthy Nordic cities: How to plan, design, and manage health-promoting urban green space. Nordregio.

Bengtsson, A., Landin, H., Liljegren, M., Lindahl, G., Nordin, S., & Wijk, H. (2026). Toward a proposal for a national strategy for access to outdoor stays in residential care facilities for older adults in Sweden. Frontiers in Psychology, 17, 1651502.

Beute, F., Marselle, M. R., Olszewska?Guizzo, A., Andreucci, M. B., Lammel, A., Davies, Z. G., … & de Vries, S. (2023). How do different types and characteristics of green space impact mental health? A scoping review. People and Nature, 5(6), 1839-1876.

Bjørgen, K. (2016). Physical activity in light of affordances in outdoor environments: Qualitative observation studies of 3-5 years olds in kindergarten. Springerplus, 5(1), 950.

Bratman, G. N., Anderson, C. B., Berman, M. G., Cochran, B., De Vries, S., Flanders, J., … & Daily, G. C. (2019). Nature and mental health: An ecosystem service perspective. Science advances, 5(7), eaax0903.

Breitschopf, E. & Bråthen, K.A., (2023). Perception and appreciation of plant biodiversity among experts and laypeople. People and Nature, 5, 826-838.

Broch, T. B., Gundersen, V., Vistad, O. I., Selvaag, S. K. & Wold, L. C. (2022). Barn og natur - Organiserte møteplasser for samvær og naturglede (NINA Temahefte 87). Lillehammer: Norsk institutt for naturforskning.

Buijs, A. E., Elands, B. H. M., & Langers, F. (2009). No wilderness for immigrants: Cultural differences in images of nature and landscape preferences. Landscape and Urban Planning, 91(3), 113-123.

Bullard, R. D. (2018). Dumping in Dixie: Race, class, and environmental quality. Routledge.

Cameron, R. W., Brindley, P., Mears, M., McEwan, K., Ferguson, F., Sheffield, D., … & Richardson, M. (2020). Where the wild things are! Do urban green spaces with greater avian biodiversity promote more positive emotions in humans?. Urban ecosystems, 23(2), 301-317.

Chawla, L. (2021). Knowing nature in childhood: Learning and well-being through engagement with the natural world. I Nature and psychology: Biological, cognitive, developmental, and social pathways to well-being (s. 153-193). Cham: Springer International Publishing.

Colley, K., & Craig, T. (2019). Natural places: Perceptions of wildness and attachment to local greenspace. Journal of Environmental Psychology, 61, 71-78.

Colley, K., Irvine, K. N., & Currie, M. (2022). Who benefits from nature? A quantitative intersectional perspective on inequalities in contact with nature and the gender gap outdoors. Landscape and Urban Planning, 223, 104420.

Cucca, R., Friesenecker, M., & Thaler, T. (2023). Green Gentrification, Social Justice, and Climate Change in the Literature: Conceptual Origins and Future Directions. Urban Planning, 8(1).

Dempsey, N., & Burton, M. (2012). Defining place-keeping: The long-term management of public spaces. Urban forestry & urban greening, 11(1), 11-20.

Elbakidze, M., Teitelbaum, S., & Dawson, L. (2025). Urban greenspace to support social integration of immigrants? Case studies across Sweden. Urban Forestry & Urban Greening, 111, 128868.

Europakommisjonen. (2020). EU Biodiversity Strategy for 2030: Bringing nature back into our lives. Biodiversity Strategy for 2030. Hentet fra: https://eur-lex.europa.eu/EN/legal-content/summary/eu-biodiversity-strategy-for-2030.html?fromSummary=20

3. (2016). New Urban Agenda. Hentet fra: https://habitat3.org/the-new-urban-agenda/

Figari, H., Haaland, H., & Krange, O. (2009). Friluftsliv som hverdagsliv. Innvandrerkvinners bruk av utendørsområder i Groruddalen. NINA Rapport 479. Norsk institutt for naturforskning.

Folkehelseloven. (2011). Lov om folkehelsearbeid (LOV-2011-06-24-29). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2011-06-24-29 [1]

Fongar, C. & Thorén, A. C. H. (2022). Kartlegging av indikatorer for gå- og aktivitetsvennlige nærmiljøer som grunnlag for videre arbeid og systematisering. Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

Frøislie, (2022). The association between socioeconomic status and access to green space in the two largest cities in Norway. Masteroppgave i folkehelsevitenskap, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

Fyfe-Johnson, A. L., Hazlehurst, M. F., Perrins, S. P., Bratman, G. N., Thomas, R., Garrett, K. A., … & Tandon, P. S. (2021). Nature and children's health: a systematic review. Pediatrics, 148(4).

Gidlöf-Gunnarsson, A., & Ohrström, E. (2010). Attractive «quiet» courtyards: a potential modifier of urban residents’ responses to road traffic noise? Int J Environ Res Public Health, 7(9), 3359-3375.

Gonzales-Inca, C., Pentti, J., Stenholm, S., Suominen, S., Vahtera, J., & Käyhkö, N. (2022). Residential greenness and risks of depression: longitudinal associations with different greenness indicators and spatial scales in a Finnish population cohort. Health & place, 74, 102760.

Grau-Ruiz, R., Ulset, V. S., Dyrdal, G. M., & Løvoll, H. S. (2026). Pathways to wellbeing: Residential nature, physical activity, and place-belongingness. International Journal of Wellbeing, 16(1).

Gurholt, K. P. & Sanderud, J. R. (2016). Curious play: children's exploration of nature. Journal of Adventure Education and Outdoor Learning, 16(4), 318-329.

Hartig, T., Mitchell, R., De Vries, S., & Frumkin, H. (2014). Nature and health. Annual review of public health, 35(1), 207-228.

Hedblom, M., Mårtensson, F., Sang, Å. O., Wiström, B., & Litsmark, A. (2024). Play biotopes put into practice--Creating synergies between children and nature. People and Nature, 6, 2046-2059.

Holth, A. L. (2018). Fylkeskommunal planlegging og tilrettelegging for friluftsliv i nærmiljøet: en nasjonal kartleggingsstudie. Masteroppgave i folkehelsevitenskap. Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

IPBES (2019). Global assessment report on biodiversity and ecosystem services of the Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services. Brondizio, E. S., J. Settele, S. Díaz, og H. T. Ngo (red.). IPBES secretariat, Bonn, Tyskland.

Jansson, M., Fors, H., Sundevall, E. P., Bengtsson, A., Lerstrup, I., Hurley, P., … & Randrup, T. B. (2020). User-oriented urban open space governance and management. In Urban open space governance and management (pp. 68-92). Routledge.

Jennings, V., & Bamkole, O. (2019). The relationship between social cohesion and urban green space: An avenue for health promotion. International journal of environmental research and public health, 16(3), 452.

Johansen, H. & Gonzalez, M. (2018). Erfaring med natur aktiverer minner og gir gode opplevelser for eldre på sykehjem. Sykepleien Forskning, 13(69738).

Jørgensen, K. &Thorén, K.H (2012). Planning for a green Oslo. I Luccasrelli, M og Røe, P.G  Green Oslo, Visions, Planning and Discourse. Ashgate s. 239 – 265.

Kartverket (2021). Kartlegging av tilgjengelighet og universell utforming av friluftsområder (Veileder). Kartverket.

Konijnendijk, C. C. (2023). Evidence-based guidelines for greener, healthier, more resilient neighbourhoods: Introducing the 3-30-300 rule. Journal of forestry research, 34(3), 821-830.

Kumar, P., Druckman, A., Gallagher, J., Gatersleben, B., Allison, S., Eisenman, T. S., … & Morawska, L. (2019). The nexus between air pollution, green infrastructure and human health. Environment international, 133, 105181.

Korpela, K., Korhonen, M., Nummi, T., Martos, T., & Sallay, V. (2020). Environmental self-regulation in favourite places of Finnish and Hungarian adults. Journal of environmental psychology, 67, 101384.

Lachowycz, K., & Jones, A. P. (2013). Towards a better understanding of the relationship between greenspace and health: Development of a theoretical framework. Landscape and urban planning, 118, 62-69.

Legg, R., & Kabisch, N. (2024). The effects of allergenic pollen in green space on mental health, behaviour and perceptions: A systematic review. Urban forestry & urban greening, 92, 128204.

Lorentzen, C. A. N., & Viken, B. (2022). A qualitative exploration of interactions with natural environments among immigrant women in Norway. International Journal of Health Promotion and Education, 60(5), 248-261.

Lõhmus, M., Stenfors, C. U., Lind, T., Lauber, A., & Georgelis, A. (2021). Mental health, greenness, and nature related behaviors in the adult population of Stockholm County during COVID-19-related restrictions. International journal of environmental research and public health, 18(6), 3303.

Malden, S., McDougall, C.W., Ward Thompson, C., Wendelboe-Nelson, C., Ross-Perez, A., Clemens, T., Mason, S., Villegas-Diaz, R., Hoadley, A., Hunter, A. and Jepson, R., 2025. Evaluating the health and well-being effects of increasing biodiversity within multiple small parks in Edinburgh, UK: a protocol for a mixed-methods, longitudinal, pre-post natural experiment. BMJ open, 15(9), p.e101061.

Marci?czak, S., Bartosiewicz, B.  & Miko?ajczyk, T. (2025). Comparative Quantitative Analysis Report. ReHousIn: Contextualized pathways to Reduce Housing Inequalities in the green and digital transition.

Markevych, I., Schoierer, J., Hartig, T., Chudnovsky, A., Hystad, P., Dzhambov, A. M., … & Fuertes, E. (2017). Exploring pathways linking greenspace to health: Theoretical and methodological guidance. Environmental research, 158, 301-317.

Marselle, M. R., Hartig, T., Cox, D. T., De Bell, S., Knapp, S., Lindley, S., … & Bonn, A. (2021). Pathways linking biodiversity to human health: A conceptual framework. Environment international, 150, 106420.

Methorst, J., Arbieu, U., Bonn, A., Boehning-Gaese, K., & Mueller, T. (2020). Non-material contributions of wildlife to human well-being: a systematic review. Environmental Research Letters, 15(9), 093005.

Meld. St. 15. (2022). Folkehelsemeldinga. Nasjonal strategi for utjamning av sosiale helseforskjellar. Helse-og omsorgsdepartementet.

Miljødirektoratet. (2014). Planlegging av grønnstruktur i byer og tettsteder. Veileder M100-2014. https://www.miljokommune.no/Documents/Arealplan/M100.pdf

Miljødirektoratet. (2014). Kartlegging og verdsetting av friluftslivsområder (Veileder M98-2013). Miljødirektoratet.

Miljødirektoratet. (u. å.a).  Naturkartlegging. https://www.miljodirektoratet.no/ansvarsomrader/overvaking-arealplanlegging/naturkartlegging/

Miljødirektoratet. (u. å.b). Naturbase: natur og miljø på kart. https://www.miljodirektoratet.no/tjenester/naturbase/

Miljødirektoratet. (u. å.c). Miljøstatus. Miljøindikator 3.1.2. https://miljostatus.miljodirektoratet.no/miljomal/friluftsliv/miljomal-3.1/miljoindikator-3.1.2

Mitchell, R., & Popham, F. (2008). Effect of exposure to natural environment on health inequalities: An observational population study. Lancet, 372(9650), 1655-1660.

Mozaffar, R. (2020). Manufactured play equipment or loose parts? Examining the relationship between play materials and young children's creative play. In Place, Pedagogy and Play (pp. 11-30). Routledge.

Maas, J., Van Dillen, S. M. E., Verheij, R. A., & Groenewegen, P. P. (2009). Social contacts as a possible mechanism behind the relation between green space and health. Health & Place, 15(2), 586-595.

Nordh, H., Hartig, T., Hagerhall, C. M., & Fry, G. (2009). Components of small urban parks that predict the possibility for restoration. Urban forestry & urban greening, 8(4), 225-235.

Nordh, H., Nordbø, E. C. A., & Aamodt, G. (2024). Working with objective and perceived indicators of health and green space. I (Red.) L. Aguiar Borges, L. Rohrer, K. Nilsson: Green and healthy Nordic cities: How to plan, design, and manage health-promoting urban green space. Nordregio.

Nordh, H., Aamodt, G., & Nordbø, E. C. (2024). Greater perceived access to green spaces near homes: Safer and more satisfied residents. Journal of Environmental Psychology, 96, 102332.

Nordbø, E. C. A., & Nordh, H. (2025). Green space visitation: A capacity builder for self-perceived health and subjective wellbeing among urban citizens. Urban Forestry & Urban Greening, 107, 128777.

Olsson J., Palkhanov I. og Boge B. (2025). Analyse av planlagt utbyggingsareal i Norge. N- 4020/2025. Norkart. https://norkart.no/hubfs/norkart.no/Rapporter/2025-Norkart-Rapport-N-4020-Planlagt-Utbyggingsareal-i-Norge.pdf?hsLang=no

Oslo kommune. (2025). Behovsplan for friluftsliv, park og nærnatur 2026-2035. Bymiljøetaten, Oslo kommune. 

Oslo kommune. (2021). 021: Grøntregnskap 2017 - 2021. PBL Saksnr. 201705344-13.

Pinto, L. V. (2025). Barriers to Sustainable Urban Green Space Management: A Review of Limitations and Integrative Proposals. Earth: Environmental Sustainability, 1(2), 244-253.

Rahm, J., Sternudd, C., & Johansson, M. (2021). "In the evening, I don't walk in the park": The interplay between street lighting and greenery in perceived safety. Urban design international, 26(1), 42-52.

Regjeringen. (2023). Nasjonale forventingar til regional og kommunal planlegging 2023-2027 Kongelig resolusjon | 20.06.2023

Remme, R. P., Frumkin, H., Guerry, A. D., King, A. C., Mandle, L., Sarabu, C., … & Daily, G. C. (2021). An ecosystem service perspective on urban nature, physical activity, and health. Proceedings of the National Academy of Sciences, 118(22), e2018472118.

Ridderström, G. (2017). Helse og fysisk planlegging i Norge 1814-2008. Ph.D. avhandling. Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

Rigolon, A., Browning, M. H., McAnirlin, O., & Yoon, H. (2021). Green space and health equity: a systematic review on the potential of green space to reduce health disparities. International journal of environmental research and public health, 18(5), 2563.

Roe, J. & McCay, L. (2021). Restorative cities: Urban design for mental health and wellbeing. Bloomsbury Publishing.

Roslund, M. I., Puhakka, R., Nurminen, N., Oikarinen, S., Siter, N., Grönroos, M., … & Vari, H. K. (2021). Long-term biodiversity intervention shapes health-associated commensal microbiota among urban day-care children. Environment International, 157, 106811.

Sandseter, E. B. H. (2009). Affordances for Risky Play in Preschool: The Importance of Features in the Play Environment. Early Childhood Education Journal, 36(5), 439-446.

Sang, Å. O., Knez, I., Gunnarsson, B., & Hedblom, M. (2016). The effects of naturalness, gender, and age on how urban green space is perceived and used. Urban forestry & urban greening, 18, 268-276.

Skår, M. (2010). Forest dear and forest fear: Dwellers' relationships to their neighbourhood forest. Landscape and urban planning, 98(2), 110-116.

Skår, M., Gundersen, V., Bischoff, A., Follo, G. I., Pareliussen, I., Stordahl, G., & Tordsson, B. (2014). Barn og natur. Nasjonal spørreundersøkelse om barn og natur. Temahefte 54. Norsk institutt for naturforskning.

Skår, M., Rybråten, S., & Øian, H. (2018). Bynatur i det flerkulturelle Oslo. NINA Rapport 72. Norsk institutt for naturforskning.

Steinnes, Winge, Ihlebæk & Nordbø (2026). Utredning av konsekvenser for folkehelse. Holth & Winge/Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

Stoltz, J., & Grahn, P. (2021). Perceived sensory dimensions: Key aesthetic qualities for health-promoting urban green spaces. Journal of Biomedical Research, 2(1).

Stoltz, J., Lehto, C., & Hedblom, M. (2024). Favourite places for outdoor recreation: Weak correlations between perceived qualities and structural landscape characteristics in Swedish PPGIS study. People and Nature, 6(1), 269-285.

Suárez, M., Barton, D. N., Cimburova, Z., Rusch, G. M., Gómez-Baggethun, E., & Onaindia, M. (2020). Environmental justice and outdoor recreation opportunities: A spatially explicit assessment in Oslo metropolitan area, Norway. Environmental Science & Policy, 108, 133-143.

Suárez, M., D. N. Barton, Z. Cimburova, G. M. Rusch, E. Gómez-Baggethun, and M. Onaindia.2020. "Environmental Justice and Outdoor Recreation Opportunities: A Spatially ExplicitAssessment in Oslo Metropolitan Area, Norway." Environmental Science & Policy 108:133-143.

Sunding, A., Randrup, T.B., Nordh, H., Ode Sang, Å., Nilsson, K. (2024). Descriptions of the relationship between human health and green infrastructure in six Nordic comprehensive plans, Cities, 146, 104746.

Thorsteinsson, J. F., Arnarsson, Á., & Jónasson, J. T. (2023). How 'outdoors time'transforms the social relationships of children in Iceland. Journal of Outdoor and Environmental Education, 26(2), 227-246.

Tyrväinen, L., Ojala, A., Korpela, K., Lanki, T., Tsunetsugu, Y., & Kagawa, T. (2014). The influence of urban green environments on stress relief measures: A field experiment. Journal of environmental psychology, 38, 1-9.

Ulset, V. S., Tronsen, J., Nordbø, E. C., & Venter, Z. (2026). School greenness and children's academic achievement and well-being: A population-wide study from Norway.  Environmental Research, 299, 124383.

Van Den Bosch, M., & Nieuwenhuijsen, M. (2017). No time to lose-Green the cities now. Environment International, 99, 343-350.

Van den Bosch, M., & Sang, Å. O. (2017). Urban natural environments as nature-based solutions for improved public health-A systematic review of reviews. Environmental Research, 158, 373-384.

Van Renterghem, T. (2019). Towards explaining the positive effect of vegetation on the perception of environmental noise. Urban Forestry & Urban Greening, 40, 133-144.

Venter, Z. S., Krog, N. H., & Barton, D. N. (2020). Linking green infrastructure to urban heat and human health risk mitigation in Oslo, Norway. Science of the Total Environment, 709, 136193.

Venter, Z. S., Barton, D. N., Gundersen, V., Figari, H., & Nowell, M. S. (2021). Back to nature: Norwegians sustain increased recreational use of urban green space months after the COVID-19 outbreak. Landscape and urban planning, 214, 104175.

Venter, Z. S., Figari, H., Krange, O., & Gundersen, V. (2023). Environmental justice in a very green city: Spatial inequality in exposure to urban nature, air pollution and heat in Oslo, Norway. Science of The Total Environment, 858, 160193.

White, M. P., Elliott, L. R., Grellier, J., Economou, T., Bell, S., Bratman, G. N., … & Fleming, L. E. (2021). Associations between green/blue spaces and mental health across 18 countries. Scientific reports, 11(1), 8903.

WHO (2023). Assessing the value of urban green and blue spaces for health and well-being. Copenhagen: WHO Regional Office for Europe. Licence: CC BY-NC-SA 3.0 IGO.

WHO Regional Office for Europe. (2017a). Urban green spaces: A brief for action. Bonn: WHO Regional Office for Europe.

WHO Regional Office for Europe (2017b). Urban green space interventions and health: a review of impacts and effectiveness. Copenhagen: WHO Regional Office for Europe.

WHO. (2020). Strengthening preparedness for COVID-19 in cities and urban settings. Hentet fra: https:// www.who.int/publications/i/item/WHO-2019-nCoV-Urban_preparedness-2020.1